Virkeligheten oppsummert

Jeg leverte masteroppgaven min for en liten stund siden. Det var ganske behagelig. Og i ettertid har jeg liksom tenkt at den bør oppsummeres på et vis her i cyber space. Det vil si, ikke et synopsis av innholdet, håpet er noe hakket mer interessant. Å kombinere masteroppgaven og bloggen her i en opphøyd, gigantisk dokumentarorgasme, det er egentlig det jeg vil.

Problemstillingen i masteroppgaven handlet om hvorvidt medievitenskaplig dokumentarfilmteori er i stand til å omtale Herzogs syn på sannhet og virkelighet i dokumentarfilm på en dekkende og interessant måte eller om man er på faglig bar bakke når man skal omtale Herzogs dokumentarfilmer medievitenskaplig. Det er jo egentlig en umulig oppgave; å ha oversikt og ro på all dokumentarfilmteori er nærmest umulig, og faget, som alle andre kunnskapsdisipliner, er i konstant utvikling. Like fullt konkluderte jeg med at dokumentarfilmteorien aldri helt er i stand til å beskrive og avsløre Herzogs dokumentarfilmer og samspillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon disse filmene benytter så effektivt. Men antakelig vil nyere teorier enn de jeg benyttet, teorier om dokumentarfilmens forhold til virkeligheten fra de siste ti årene f.eks., være bedre utrustet til å angripe og belyse Herzogs dokumentarfilmer og deres trøblete forhold til virkeligheten. Jeg benyttet nemlig bare de tyngste, største faglige milepælene i dokumentarfilmteorien, og med det som utvelgelsesgrunnlag blir teoriene nødvendigvis ganske gamle og i dette tilfelle, også utdaterte.

Men hva er det egentlig man vil finne ut av? Det jeg ønsket å benytte ulik dokumentarfilmteori til i oppgaven var å belyse og avsløre enkelte av Herzogs iscenesatte sekvenser i to utvalgte dokumentarfilmer, å finne ut noe mer om komposisjonen, funksjonen og effekten av scener som f.eks. de to jeg tidligere omtalte her og her. Jeg setter et skille mellom mer eller mindre objektiv observasjon på den ene siden og scener som er konstruert og iscenesatt på den andre. Dette er for å ha et klassifiseringsgrunnlag i bunn for å bare inndele klarere hva det er vi snakker om, men under innspilling er disse skillene antakelig like ofte uklare og overlappende.

Det jeg har innsett i den siste tiden, på bakgrunn av fordypningen jeg har gjort i Herzogs filmer og hans produksjonsideologi på den ene siden, og de dokumentarfilmteoretiske tekstene fra medievitenskapen på den andre – er at når det kommer til dokumentarfilm og dens forhold til virkeligheten må man spørre seg hvilken sannhet er det egentlig som er i fokus? Herzog er ikke interessert i en så troverdig fremstilling av virkeligheten som mulig. For Herzog er det helt legitimt å iscenesette og konstruere deler av sine dokumentarfilmer, fordi han ikke jobber i en nyhetsredaksjon med et krystallklart objektivitetskrav. Herzog vil finne og vise noen dypere, mer kunstneriske og poetiske sannheter enn de overfladiske og hverdagslige, en ambisjon han kanskje deler med f.eks. billedkunstnere eller fiksjonsfilmregissører. På samme måte er det helt innenfor i Pushwagner (2011) at Terje Brofos fremstiller seg selv som en funky ass utgave av seg selv og at filmskaperne benytter virkemidler som kommenterer selve (umuligheten av) virkelighetens representasjon på film. Man havner dermed over i en annen gate hva gjelder objektivitet og virkelighetens fremstilling – det er ikke nødvendigvis virkeligheten vi alle er en del av, og en så oppriktig og troverdig fremstilling av denne som mulig, som er målet med dokumentarfilm. Dokumentarfilm kan også vise andre sannheter enn virkeligheten vi alle deler.

Sannhet er en diskursiv konstruksjon, sier en venninne av meg. Og språk og virkelighet står i et dialektisk forhold til hverandre, fortsetter hun gjerne. Og dette er så sant som det blir hvis man tenker på det. Det er en utopi fra filosofien man egentlig beskriver når man snakker om ”sannhet i dokumentarfilm” eller ”objektivitet”. For virkeligheten som sådan og sannheten om denne blir ikke fremstilt på film. Det er alltid en mediert utgave av den. Idet en hendelse har skjedd er den ikke lenger tilgjengelig for observasjon og den er for all tid bundet til språket og hukommelsen. Språket kan like fullt være lyd og levende bilder, men hendelsen, virkeligheten, som er i fokus er for alltid tapt. Man kan danne seg et mer eller mindre troverdig bilde av hendelsen, men en fullkommen gjenskapelse er umulig. Et interessant apropos eller eksempel til språk og virkelighet er begrepet ingenting. Begrepet innebærer jo som kjent en tanke om total intethet, fraværet av noe som helst, men, viser det seg, det filosofene beskriver i sin omtale av begrepets innhold finnes ikke i naturen. Det begrepet ”ingenting” beskriver eksisterer faktisk ikke noe sted i universet. Om det så er et vakuum ved det absolutte nullpunkt eller hva som helst, så er det energi tilstede som kan måles – og man står følgelig over et frytkelig fiffig forhold mellom språk og virkelighet.

Dette vidløftige innlegget munner ut i et håp om en økt forståelse og bevisstgjøring av dokumentarfilmbegrepet og hva vi egentlig legger i det. Bare fordi man innser at virkeligheten aldri kan fremstilles på film totalt og uhildet trenger man ikke gi opp søken etter en så troverdig fremstilling av den som mulig. Men i spennet mellom språket, hukommelsen og virkeligheten ligger også muligheten til å utforske andre ”sannheter” og ”virkeligheter” enn den strengt overfladiske og faktuelle; det er også rom i dokumentarfilmen til å inkludere historier som avviker fra objektivitetskravet man finner i f.eks. journalistikken og nyhetsredaksjonene.

Det interessante og fascinerende med dokumentarfilmen er jo til syvende og sist nettopp dette: Dokumentarfilmens problematiske forhold til virkeligheten og representasjonen av denne på den ene siden og hvilken sannhet det egentlig er filmskaperen ønsker  å formidle noe om på den andre. Dokumentarfilmbegrepet inneholder i alle fall i min bok, begge disse aspektene.