Et filmhistorisk apropos

Hvis du trodde filmhistorien begynte i desember 1895 på Salon Indien på Grand Café i Paris, med Lumieèrebrødrenes visning av L’arrivée d’un train à La Ciaotat, så er det egentlig helt greit. Men forut for denne ikoniske hendelsen hadde forskere og andre gærninger prøvd å finne ut hvordan mennesket ser og oppfatter virkeligheten, i flere århundrer. Og tenk litt på det.

Flere hundre år tok det før man satt der, i England, Belgia eller Østerrike, med innretninger både underholdende og nyskapende, men som i første rekke ble skapt for å konkretisere og demonstrere teorier om menneskelig persepsjon. Dr John Ayrton Paris’ Thaumatrope fra 1825, Joseph Antoine Ferdinans Plateau sin Phenakistiscope fra 1829 eller William George Horners Zootrope fra 1834 (og mange andre) er alle eksempler på seriøse bidrag til å finne ut hvordan menneskets persepsjon fungerer, og Plateau var det som først var ute med å si at 16 bilder i sekundet, var det som skulle til for å danne illusjonen av kontinuerlig bevegelse.

Og det er nesten to hundre år siden det, at man konkretiserte teoriene om hvordan mennesket ser virkeligheten, nok til at faktiske maskiner og innretninger sto der. Og hvis man ser disse innretningene som grunnlaget for filmteknologiens komme, som vel de fleste historikere gjør, så var ikke filmen i seg selv ment som målet for de tidligste forskerne på området – utgangspunktet for filmens fødsel var et spørsmål om hvordan mennesket ser og oppfatter virkeligheten.

Fra den tidligste filosofihistorien vi kjenner har menneskets forhold til virkeligheten vært sentral og den konkret mekaniske tilnærmingen til spørsmålet fra begynnelsen av 1800tallet resulterte i filmteknologi – og her sitter jeg og prøver å forstå hvordan dokumentarfilmene til én representant for genren forholder seg til virkeligheten. Det er ganske fantastisk.