Fiksjon i dokumentarfilm – Part II

Noen ganger må man vente en stund før det foreligger en oppfølger, som det f. eks var med Tron (1984) og Tron: Legacy (2010). Så å vente noen måneder på Part II av innlegget om fiksjonselementer i dokumentarfilm kan vel da sies å ikke være altfor ille.

Denne teksten vil gå videre i spørsmålet om hvilke konsekvenser det får å innlemme fiksjonaliserte sekvenser i en dokumentarfilm, hvilke følger det får at Herzog i sin dokumentarfilm The White Diamond (2004) har iscenesatt og konstruert flere scener. Det som skiller Herzog fra andre filmskapere på dette punktet og som er kjernen i hele problemstillingen, er at disse sekvensene fremstår som genuine og historiske, det dukker aldri opp i filmen noen beskjed om at ”det du nå ser er en fabrikert scene” eller liknende. Man må gå utenfor selve filmen for å finne ut hva som er ”ekte” og ikke, og i det første blogginnlegget vises det til hvor jeg henter informasjon om dette fra.Mark Anthony Yhap - Rastafarien som får en stadig større rolle i The White Diamond (2004)

Sekvensen det skal dreie seg om i dette innlegget er én 51 minutter uti The White Diamond. En av de lokale innbyggerne fra Menzies Landing som hjelper til under produksjonen av filmen får etter hvert en stadig større rolle i filmen, rastafarien Mark Anthony Yhap. Graham Dorringtons prosjekt i jungelen kan potensielt bli lønnsomt for legemiddelindustrien, mange biologer mener selve tretoppene i regnskoger som i Guyana er de mest biomangfoldige områdene på hele planeten, og kan dermed skjule mange ressurser legevitenskapen kan bruke for å utvikle nye medisiner. Mark Anthony Yhap vet selv å utnytte jungelen på legende vis, en rekke planter og blader har ulik effekt på f. eks øyne og hud, til og med gikt. Dette er overgangen Herzog bruker for å bli med Mark Anthony dypere inn i jungelen på ekskursjon, for å se nærmere på disse helbredende plantene. Og etter en liten seanse hvor Mark Anthony viser Herzog og kamera enkelte planter, går de videre inn i urskogen.

Etter Mark Anthonys plantefremvisning er det først en rett over ett minutt lang sekvens som følger, idet Mark Anthony er ferdig med å snakke om de legende plantene begynner han å gå videre innover i skogen med kamera følgende etter, samtidig som en nesten hvesende lyd høres i lydsporet, ved siden av regndrypp og andre ”skogslyder”. Den nærmest pustende lyden høres ut som blanding av vind og fjerne ulvehyl, og setter en ekstra dyster og vill stemning til bildene. Helt til Mark Anthony og kamera kommer ut på en lysning, en fjellhylle hvor man, om tåken hadde lettet, har utsikt over Kaieteurfossen. Her forsvinner den spøkelsesaktige lyden og erstattes av duren fra fossen. Etter denne dystre minuttlange promenaden innover i jungelen følger så en ny sekvens som vare i et drøyt minutt, og denne er ifølge Herzog skrevet og instruert, utelukkende konstruert. ”I love to come to this place here” sier Mark Anthony til kamera. ”I have a view of the fall. Right now it is fog. And sometimes when it rains, I love to look at it through this little bubble, this little one drop of water”. Her snur Mark Anthony seg bort fra kamera og ser på undersiden av et lite blad fra en gren, “Magnificent view”. Deretter følger et skudd av Kaieteurfossen hvor kamera zoomer ut slik at vi ser nesten hele vannmassen, før et nytt bilde vises, et ultranært bilde av en vanndråpe hengende fra et hårete blad, hvor vi reflektert i selve dråpen kan se fossen opp-ned. ”There it is, four time the height of Niagara. One drop of water”, hører vi Mark Anthony si, før dråpen faller og bare bladet er tilbake. Neste skudd er tilbake på klippen hvor Mark Anthony står med bakhodet vendt mot kamera, som om han ser på fossen gjennom regndråpen, og Herzog spør fra bak kamera: ”Mark Anthony, do you see a whole universe in this one single drop of water?” Mark Anthony snur seg etter noen sekunder mot kamera og sier stille, inn i linsen ”I cannot hear what you say, for the thunder that you are”.

The White DiamondHar man sett noen Herzogfilmer, er dette omtrent så ”Herzog” som man får det, kryptisk, magisk, dustete og morsomt. Og som vi spurte om den iscenesatte krangelen, hva betyr dette, denne sekvensen? Herzog har selv sagt at det hele var et påskudd for å kunne bruke bildet av vanndråpen hvor fossen vises, at hele sekvensen er laget for å rettferdiggjøre det han kaller et ”kitch” bilde.

”I saw something beyond the kitsch – I’m speaking purely about that single close-up of the water drop. I knew that if I put it in the right context, and if I was inventive around it, the kitsch of that image wouldn’t show anymore. In a different context it would take on a greatly different perspective”.

Med andre ord ville han ikke bruke bildet grunnløst, det måtte passe inn i historien, passe inn tematisk og følelsesmessig. Og det er det mer enn noe annet sekvensen fører til, en følelsesmessig illuminering. Jeg tror ikke det er selve betydningen av Mark Anthonys svar, ”I cannot hear what you say, for the thunder that you are”, som er viktig, selv om det kan argumenteres for flere betydninger av svaret, kanskje mest opplagt at det er Herzog selv som er tordenet. Det er mer interessant at Mark Anthony, slik vi har blitt kjent med han hittil i filmen, en enkel rastafari som gledes bare av synet av Graham Dorringtons luftskip, kan svare så metaforisk og kryptisk. Det hele fremstår som et bilde av urmannen, en naturens mann som vet noe vi ikke vet. Herzog stiller et spørsmål det ikke helt er enkelt å forstå som publikum, men svaret Mark Anthony gir er enda vanskeligere å gripe fatt i, og følgelig er det Mark Anthony som fremstår som den kloke i scenen. Vi som publikum kan bare drømme om den visdommen man åpenbart får av å bo i en regnskog i så primitive omgivelser.

Ser man sekvensen i forbindelse med resten av naturen man ser i andre deler av filmen passer denne nærmest guddommelige fremstillingen av regnskogen og dens beboere svært godt. Den moderne mannen (Dorrington) kommer inn som en ukjent med alle sine tekniske nyvinninger og er fortsatt underlagt de enorme kreftene jungelen viser. Det er kun jungelens sanne beboere som kan dra nytte av den visdommen og kunnskapen naturen tilbyr, det er vi som er tordenet som overdøver, det er vi som ikke er på bølgelengde med naturen og følgelig kan ikke Mark Anthony høre oss.

Det er mitt syn på hva den iscenesatte sekvensen fører med seg, og Herzog hadde aldri fått denne følelsen fram så effektivt hadde han ikke tatt direkte kontroll over situasjonen og fremlagt bildene og kommentarene på denne spesifikke måten.

Så spørsmålet alle haster til å stille: Er dette greit? Lurer Herzog publikummet sitt eller rettferdiggjør effekten av sekvensene deres plass i filmen? Gi gjerne en lyd i kommentarfeltet under om du vil, jeg har nemlig ikke noe endelig svar på spørsmålet.