Fiksjon i dokumentarfilm – Part I

Jeg ser nå at dette ble så langt at jeg deler det opp i to deler. Her kommer del 1, følg med, snart kommer del to. Update takket være moderne teknologi: Her er Part 2.

Dokumentarfilm og dens forhold til virkeligheten og sannhet er selve poenget og kjernen i genren, men dette forholdet er på ingen måte ukomplisert og uproblematisk. Fiksjonselementer i dokumentarfilm blir ofte problematisert utifra et slags moralsk standpunkt, er det «lov» eller ikke, men om det er lov eller ikke med fiksjonselementer i dokumentarfilm er et upresist spørsmål, selvfølgelig er det lov, i ordets mest umiddelbare forstand. Om en dokumentarfilm derimot kan kalles dokumentarfilm eller om det forringer eller gjør genren bedre – ved å innlemme sekvenser som ikke har den direkte linken til virkeligheten som resten av dokumentarfilmmaterialet har – det er mye mer interessant å spørre.

Derfor vil jeg ta utgangspunkt i Werner Herzogs The White Diamond fra 2004 og se hva slags følger eller effekter to sekvenser i den filmen får, to sekvenser som bare er oppspinn og regissert fra Herzogs side, men som i filmen fremstår som reelle og «objektive». Objektiv er et håpløst begrep i denne sammenhengen, men du skjønner hva jeg mener. Liten disclaimer før vi går i gang: Endel av denne teksten er hentet fra eller omskrevet fra en eksamensbesvarelse jeg leverte på UiB for litt siden, så før noen roper plagiat! – er det altså jeg som har skrevet begge, både eksamensteksten og dette blogginnlegget.

The White Diamond

The White Diamond (2004) handler om den britiske luftfartsingeniøren Graham Dorrington og hans prosjekt om å ferdigstille og fly et luftskip så nært tretoppene i regnskogen i Guyana som mulig. Poenget som gjøres at det enorme biologiske mangfoldet som finnes i toppen av disse trærne og skogene ikke er nok utforsket, er ikke hovedfokuset i filmen, snarere er det Dorrington selv og hans historie som har hovedfokus. Det er riktignok andre, mindre delhistorier i filmen, som myter omkring den 226 meter høye Kaieteur-fossen, et diamantutvinningsanlegg og en av de lokale arbeiderne og hanen hans, men Dorringtons fortid og prosjekt i regnskogen er fortsatt kjernen. En kan fort kjenne igjen ”herzogianske” motiver i The White Diamond som er etablert gjennom en rekke tidligere filmer, som en fiendtlig og hatefull natur og en protagonist som er så dedikert til sitt prosjekt at det kan grense til galskap, i alle fall uforsiktighet og hensynsløshet. ”Herzog has made a specialty of finding obsessives and eccentrics who push themselves to extremes […]” skriver filmkritikeren Roger Ebert i sin anmeldelse av filmen og Dorrington selv sa til BBC ”Let’s be frank, in his documentaries, he basically portrays his chief protagonists as slightly mad”. Bare av disse to utsagnene kan man altså ane at regissøren selv kanskje har en litt over gjennomsnittet stor finger med i spillet i forbindelse med hvordan historiene i dokumentarfilmene hans fremlegges og fortelles.

For å analysere en Herzogsfilm utifra hva som er «reelt» og ikke, og hva effekten av dette er (som altså er poenget med denne teksten), må man være i stand til å skille de to. Men å få has på hva som er konstruert og iscenesatt og hva som er mer observasjon eller mindre deltakende, forutsetter kunnskap om selve filmproduksjonen som ikke fremgår av filmteksten selv. Derfor er det flaks at Herzog er så åpen og pratesjuk om filmene sine, i tillegg til at han lager filmer som både journalister, filmkritikere og akademikere elsker å skrive om, så å finne informasjon om Herzogs filmer som ikke fremkommer av filmene selv, er en smal sak. Om denne «bakenforkunnskapen» om Herzogs filmproduksjoner er pålitelig eller ikke er naturligvis en helt annen sak, for det er mange myter og ville historier om Herzog ute og går. (Men det er vel ærlig talt bare å forvente når man spiser en kokt sko og henger med Klaus Kinski). Uansett, i dette tilfellet er det to intervjuer fra moviemaker.com og BBC som utgjør grunnlaget for å mene noe om hvilke scener som er iscenesatt og konstruert i The White Diamond.

Herzog

Så la oss komme i gang.

En av de mest omtalte scenene i The White Diamond som både filmens protagonist Graham Dorrington og regissøren sier er oppspinn, er fra 41 minutter uti filmen. Herzog og Dorrington krangler om luftskipets første flygetur, og det er denne sekvensen det først vil tas utgangspunkt i for å prøve å besvare hvilke konsekvenser Herzogs konstruerte sekvenser får i filmen som helhet. Dorrington og Herzog er foran kamera og de to er uenige om hvorvidt Herzog burde bli med for å filme på luftskipets første flygetur eller ikke.

Selve sekvenser er kort og varer rett over to minutter. Den første delen er en voice- over fra Herzog som introduserer samtalen mellom de to mennene. ”That morning I had a frank discussion with Graham Dorrington about the accident ten years ago. We talked about responsibility and principles. I confronted him with these issues”, hører vi Herzog si til bildene av en tåkelagt regnskog med lav musikk fra strykeinstrumenter bak. Deretter ser vi Herzog og Dorrington sitter på bakken foran luftskipet, med to fra det lokale arbeidslaget ved siden av. ”Now, there’s another point, you see… I cannot ask a cinematographer to man this airship together with you unless I’ve been on it myself,” begynner Herzog, og idet Herzog nevner cinematographer synker Dorrington nærmest sammen og gnir seg i pannen med den ene hånden sin. For ulykken, ”the accident ten years ago” Herzog referer til i voice-overen er nemlig den til Dorringtons gamle kollega og venn Dieter Plage, en naturfotograf som omkom i en luftskipulykke i forbindelse med et (svært likt) prosjekt Graham Dorrington orkestrerte i regnskogen i Sumatra i 1993. Det er ikke før ca 20 minutter uti filmen vi får vite om denne ulykken, selv om vi lenge før dette skjønner at noe i Dorringtons fortid hjemsøker han i forbindelse med å fly i et luftskip. ”I know, I understand that, I’m just saying that I need to test it first”, fortsetter Dorrington og etter noen kommentarer fram og tilbake om det er dårskap eller ikke å ikke ha med et filmkamera på luftskipets første flytur, sier Herzog ”It would be stupid to accept that you are flying without a camera on board”. Muntlig tale fremstår ikke alltid like klart når man ser den transkribert, men Herzog fortsetter: ”[…] I don’t think it’s just a plain stupidity there. Dignified stupidities, and there are heroic stupidities, and there is such a thing as stupid stupidities, and that would be a stupid stupidity: not to have a camera on board”. I motsetning til verdige og heltemodige dumheter ville det altså simpelthen være en dum dumhet om ikke Herzog var med på jomfruturen med et kamera, tiltross for at det er usikkerheter omkring jomfruturen med tanke på hvor trygt det er. Dorrington sier ironisk at han har vel ikke noe valg da, før han spør direkte ”Do I have any options?” Herzog ser ettertenksom ut, men svarer ikke og i filmens neste shot ser vi Herzog få på seg sikkerhetsutstyr for å bli med på turen.

Selve samtalen varer i ca halvannet minutt, og selv om filmen varer i 88 minutter er det likevel et stort skritt å iscenesette en slik sekvens med tanke på at det altså ikke var noen konflikt der i første omgang. Men hvilke dramaturgiske følger får denne sekvensen?

In celluloid we trust

Hovedsakelig fremstilles begge i et spesielt lys. Herzog fremstår som en regissør som aksepterer farlige situasjoner, det er nettopp fordi luftskipets første tur kan bli den siste han vil være med for å filme, samtidig som han fremstår som en ansvarlig arbeidsgiver som ikke vil kreve fra noen av sine ansatte at disse skal utsettes for den samme risikoen. Underforstått her ligger det et elementet av at kanskje var det nettopp dette Dorrington gjorde da hans kollega og venn omkom i luftskipulykken i Sumatra, at i motsetning til Herzog var Dorrington en uansvarlig prosjektleder som tok for lett på farene involvert for å fullføre sitt prosjekt og fikk Plage drept. En protagonist som trosser alle farer, utfordringer og sunn fornuft for å realisere sine drømmer er dessuten en gjenganger i Herzogs filmer, både i Aguirre: Der Zorn Gottes (1972), Fitzcarraldo (1982), God’s Angry Man (1983) og Grizzly Man (2005) er det dette som er kjernen, menn som i kamp med omgivelsene prøver å realisere sine drømmer. Det ville riktignok neppe være i Herzogs interesse å avsi noen dom over Dorrington som ansvarlig eller ikke for fotografen Dieter Plages død, men gjennom hele filmen snakker Dorrington om sine egne tanker og følelser i forhold til ulykken, og til tross for at selve dødsulykken gang på gang har vist seg å være et resultat av en bagatell ingen kan sies å være skyld i, bærer han likevel på følelsen at hadde han ikke hatt drømmen om å utforske toppene i Sumatrajungelen med et luftskip i første omgang ville Dieter Plage fortsatt vært i live og fortsatt laget natur- dokumentarer. Dorringtons kjærlighet til sin venn sammen med skyldfølelsen for hans død, går med andre ord igjen i hele filmen – og det denne iscenesatte sekvensen tydeligst viser er at Dorrington ikke vil tre inn i en ny situasjon som kan ende på samme måte som flyvningen i Sumatra, med en død kameramann på samvittigheten.

Det er Herzogs eget valg å utsette seg for risikoen jomfruturen innebærer, og som for å understreke dette følger en voice-over med ordene ”What I didn’t make clear to Dorrington at the time was that if we had an accident […], something we couldn’t repair here, then this would be our one and only flight. This is why I insisted on having a camera on board” – før han like etter sier inn i kamera, med et eget i hendene, ”In celluloid we trust!” Skylden for hva Herzogs uforsiktighet eventuelt kan medføre skyves følgelig enda lenger bort fra Dorrington, nå er det nærmest vi som publikum som ville vært delaktig i en kommende ulykke: hadde det ikke vært for oss som publikum hadde ikke Herzog trengt å vise noen opptak fra jomfruturen i det hele tatt, han tar på seg risikoen for vår skyld.

Men det viktigste poenget med sekvensen er at den eksplisitt tar opp tematikken omkring Dieter Pages dødsulykke som forfølger Dorrington enda, at Dorrington er en mann som setter i gang risikable prosjekter, og ulykke og død kan bli resultatet, noe han som prosjektleder må ta på alvor. Og hans innledende motsigelser til at Herzog skal bli med på den første flyvningen viser at han har lært noe, han vil ikke gjenta ulykken fra 1993, men kanskje har han ikke lært nok, Dorrington lar jo tross alt Herzog bli med på den første usikre flyvningen tiltross for hans tilsynelatende motvilje.

The White Diamond

Her ender del 1, del 2 kommer om ikke infernalsk lenge. Da skal det handle om en annen og helt annerledes sekvens, som blant annet inneholder dette fiffige bildet: