Å få has på Herzog

Fritt fra hukommelsen tror jeg noen har sagt at alle filmene til Ingmar Bergman enten handler om menneskets forhold til Gud, kunstnerens rolle i samfunnet eller en ting til, og akademikere er fryktelig glad i slike store, overgripende kategoriseringer som gjennomsyrer en hel haug av medietekster. Er det mulig å si noe liknende om Herzogs filmer? Kan man finne noen hovedtemaer eller motiver, ideologier eller holdninger som går igjen i hans filmografi?

I Aguirre – The Wrath of God (1972), en film ved siden av Fitzcarraldo jeg har inntrykk av alle filmklubber setter opp og Herzogskribenter skriver om, ser vi at menneskets forhold til naturen står svært sentralt. Gjennom feber, hallusinasjoner og død må mennesket til slutt gi tapt for naturens utilgivelige fientlighet. I Fitzcarraldo (1982) ser vi også mennesker besatt av tanken om å sivilisere det usiviliserte, Klaus Kinski spiller Fitzcarraldo, en mann passe opptatt av tanken om å bygge et operahus langt inni jungelen i Sør-Amerika. Og underveis i dette prosjektet møter Fitzcarraldo sin største utfordring noensinne: For å komme videre inn i jungelen bestemmer han seg for å hale dampbåten han reiser med over en åskam. Ved hjelp av tau, trinser og et utall innfødte indianere klarer den operabesatte gærningen å få den gud vet hvor mange tonn tunge båten over fjellet og ned i elven på andre siden.

Fitzcarraldo (Klaus Kinski) slapper av og ser båten sige oppover åsen

Og det er denne båten som blir dratt over et lite fjell av ren muskelkraft så mange har bitt seg merke i. Hele scenen kunne blitt bagatellisert hadde Herzog fullført den ved hjelp av modeller og andre trikserier, men det som gjør det hele så ektraordinært er at filmproduksjonen, på ordentlig, dro dampbåten over fjellet og ned på andre siden. Herzog sier selv han er overbevist om at det hele er en stor metafor på noe, men hva metaforen betyr vet han ikke. Mann mot natur, som jeg allerede har antydet går igjen i Herzogs filmer blir kanskje for lettfattelig, men en ting båten over fjellet garantert betyr, er at Herzog er en regissør som aldri går på akkord med sine visjoner. Han bestemte seg for å dra båten over uten effektmakeri og triksing, og det er denne sannheten man til stadighet støter på i Herzogs filmer. For selv om Aguirre og Fitzcarraldo handler om mennesket og natur, vil jeg hevde dette også er et bakteppe for noe større.

Det er nemlig noe mer enn bare mennesket, sivilisasjon og natur som gjennomsyrer Herzogs filmer, og det er nå det begynner å bli interessant: Sannhet. Hvor lenge har ikke mennesker lurt på hva som er Sant, Ekte, Vakkert? Sokrates og de var innom det for over to tusen år siden og fortsatt er man ikke enig om det går an å besvare. Da er det deilig å ha Herzog.

«There are deeper strata of truth in cinema, and there is such a thing as poetic, ecstatic truth. It is mysterious and elusive, and can be reached only through fabrication and imagination and stylization”

sier han. Og her er vi ved det jeg vil mene er det viktigste kjennetegnet, det mest gjennomgående og interessante trekket ved alle Herzogs filmer: Hans ide om en ekstatisk og poetisk sannhet. Det er naturligvis på sin plass å forklare hva som menes med disse begrepene, men for å bruke Arne Næss’ ord fra da han ble spurt om gledesbegrepet til hans yndlingsfilosof Spinoza: ”Nå, venter du at jeg skal si det på et blunk? Det må komme etterhvert for det er svært sammensatt”. Og selv om det kan være risikabelt å sammenlikne filmregissører med filosofer er det likevel på det rene at Herzogs tanker om sannhet ikke enkelt lar seg oppsummere.

Men det handler om noe mer enn den hverdagslige virkeligheten vi opplever og oppfatter hver dag. Den faktuelle virkeligheten som for det meste bare går oss hus forbi. Med andre ord er det ikke den umiddelbart sanselige verden Herzog er interessert i å filme, han vil prøve å få øye på noe som er bak. For å prøve å eksemplifisere dette videre kan vi ta for oss et par ting fra The White Diamond (2004) hvor Graham Dorrington prøver å fly over tretoppene i en regnskog i Guyana med sitt bitte lille, hvite luftskip. Dokumentarfilmen finner sted i områdene rundt Kaieteur Falls, en over 200 meter høy foss, med en gjeng innfødte som også bor i nærheten. Bak selve fossen er det enorme hulrom, hvor millioner av fugler har reir, og flere historier blant de innfødte som bor der fantaserer om hva som bor bak fossen ved siden av fuglene. For det er nemlig umulig for mennesker å komme inn i hulene, pga vannet og ufremkommeligheten ift høydene, man klarer ikke engang å se mer enn et par meter inn i tussmørket. Helt til Herzog kommer på besøk.

Kaieteur Falls - Fra The White Diamond

En av hans østerriske teammedlemmer som jobber på dokumentarfilmen er tilfeldigvis også fjellklatrer og har like tilfeldig også med seg utstyr som kan brukes til å fire seg ned ufremkommelige veier for å se inn i usette huler bak vanvittige fosser. Østerrikeren tar også med seg et kamera og firer seg selv ned og filmer inn i hulen bare fugleøyne til nå har sett. Aldri før har et menneske, og langt mindre et filmkamera, sett hva som skjuler seg innover i disse hulene og jeg vil tippe fjellklatreren følte noe mer enn bare klatrereimene, da han tittet innover. Poenget med dette tilnærmete filmmirakelet er at Herzog ikke viser oss hva fjellklatreren filmet inni hulene.

En hvilken som helst annen regissør ville antakelig hoppet i været over muligheten til å vise sitt publikum noe som aldri før har blitt filmet, og Herzog velger å la det forbli usett. But why?

Hva er det Herzog tjener på å gjøre dette, og hva er det som går tapt om han viser filmmaterialet? Det er spørsmålet, og klarer man å besvare det, har man skjønt mye av Herzogs virke og hans tanker om ekstatisk og poetisk sannhet. Den felles innbilte fantasien blant de innfødte og den samlete vissheten om at noe eksisterer, som ingen har sett blant filmpublikummet – bidrar til en eller annen form for kollektiv bildelegging. Ved ikke å vise hva som skjuler seg bak Kaieteurfossen kan alle bli med å fantasere, alle kan prøve å forestille seg hvordan et usett landskap ser ut, og ved ikke å vise fysiske bilder har Herzog nettopp vist oss noen indre. På samme måte, eller snarere, på samme måte – bare omvendt – tror jeg det er med båten som blir dratt over fjellet i Fitzcarraldo (1982), her er det noe ytterst fysisk og virkelig som skjer, men det representerer noe usynlig. Herzog vet som nevnt ikke selv hva det betyr, men noe stort er han overbevist om at det er.

Å hele tiden utforske hva som kan filmes og hva det som kan filmes kan bety tror jeg er en måte å oppsummere Herzogs filmer på. Både når det gjelder spillefilmene hans, men kanskje spesielt i forhold til dokumentarfilmene han produserer. Det er mange som klassifiserer Herzog i den ene og andre kunstneriske retningen, tilfellet med Kaieteurfossen i White Diamond kan man kanskje se på som en slags omvendt ekspresjonisme.